Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for kategorien 'tanker'

en ny favoritt

IMG_1136

 

I og med at jeg har blogget i fem år og jobbet som journalist i 2 år, så ligger det i min natur å søke opp artikler i magasiner og nettsteder. I fjor var jeg kjempelei av å lese de samme klassikerene om og om igjen «klær under 500-lappen», «hit vil vi reise», og «her er moten som kommer» .. et blad jeg synes virkelig har fått det til den siste tiden er Det Nye. Det kan godt være at Åshild Ringhus har bidratt til at innholdet sprer masse god energi og kreativitet, men jeg tror hele redaksjonen er motiverte- og jeg digger artiklene de har hatt i det siste; «jenter som hjelper og har makt», «er du høysensitiv?», «kvartlivskrisa», og så videre. Det er inspirerende og morsome artikler å lese. Jeg når nok ikke ut til Det Nye herfra, men konklusjonen min er at jeg anbefaler dere å faktisk lese artiklene.

slår opp med ungdomstiden

Jeg leste en artikkel i Det Nye og der sto det:

«Jeg slår opp med ungdomstiden min, for å så bli sammen med voksenlivet» 

Det slo meg at jeg forlater Skageraks dører den attende, og har graduation 27 mai. Nå er vi i mars, vi har allerede gått inn i en vårmåned, og jeg er besatt av hva som skal skje etter videregående. Det er urovekkende, spennende, og drømmende tanker. Tanker som «hva skal jeg ha på meg i bursdagen?», «hva skal vi gjøre i gymen?», eller «når er det frist på innleveringen?», er ikke lenger like aktuelle. Derimot er tanker som omhandler studie/yrkesvalg, personlige mål, og veien inn i boligmarkedet sentrale.

Jeg tror at dagens ungdommer har høyere ambisjoner enn noen gang før, jeg tror vi har et mer internasjonal mindset enn noen gang før, men jeg tror også at yrkesvalg ofte er mer basert på hodet, enn på hjertet, og jeg tror at mange stresser litt for mye. Jeg skulle likt å bruke IB kvalifikasjonene mine på en skole i England fordi det ikke er alt for langt hjemmefra, men på samme tid ville en skole i USA gitt meg mer for pengene, sier de. Det er fordeler og ulemper med alt.Desktop9

På samme tid har norske studenter en gullgruve i lånekassen og gratis utdanning av ypperste kvalitet. Så er det denne reisingen da, en inter-rail tur fra Barcelona til Milano, skiferie i Whistler, eller frivillig arbeid i Ghana hadde kanskje vært noe? Friåret er jo den eneste muligheten man har til å se verden, sier de. Så var det boligmarkedet, da. Å bruke friåret til å jobbe for å så reise er vel ikke smart? Disse pengene må på BSU- kravet til andel for egenkapetalen stiger, sier de.

Hodet mitt er sprengfullt av ideer og visuelle bilder av hvordan hverdagen min kan se ut bare noen måneder i sikte. Jeg spør vennene rundt meg om hva deres planer er. Noen skal rett på NTNU, noen skal gå på anerkjente universiteter & colleges i England og USA, noen skal ha et friår for å jobbe, ta opp fag på Bjørknes, i militæret, eller er uvitende.

Jeg kan plasseres i den siste kategorien ´uvitende´, og det er ganske så frustrerende, men det er også et luksusproblem. Jeg har kommet inn på journalistikk i England, reservert plass for realfag på Bjørknes i Oslo, søkt fast jobb, skole i USA, og militæret. Når jeg nevner dette blir jeg litt flau, fordi det høres ut som at jeg er den største vimsekoppen noensinne. Grunnen er at jeg vil for Guds skyld heller ha plan A, B, C, og D, i stedet for å belage seg på at kun en plan skal funke. Det er skummelt.

Nylig oppdatert57En ting skal sies, det er at det finns en tid for alle å slå opp med ungdomstiden for å så gå inn i et bundet og mer seriøst forhold med voksenlivet, og jeg tror det blir vanskelig hvis stress, statusjag, eller foreldres forventinger tar beslutningene for deg. Det er dine kvalifikasjoner, dine ønsker, og ditt liv.

Det å prestere

Jeg sitter nå med nydusjet hår, etter å ha tatt en 30min soltime (som sattes utrolig stor pris på) og ønsker egentlig bare å pakke meg inn i dyna og sove. Faktumet er at jeg går IB, et system som ofte gir oss dårlig samvittighet dersom ikke tiden brukes på best mulig måte- dvs. i stedet for å legge seg nå så bør jeg pakke meg inn i historieboka og lese om Stalin i stedet. Jeg er ferdig med 6 eksamener så langt (startet på mandag), og har til sammen elleve, hvor historie og norsk gjenstår. Testene er delt opp i to og tre deler, fordelt på ulike dager, noe som gjør det veldig instenst over en mer eller mindre lang periode (to uker). Jeg kom til å tenke på her om dagen hvordan en ungdom på 18 skal klare å strekke til på alle ulike arenaer; og da referer jeg til karakterer på skolen, tid til venner og sosiale sammenkomster, familietid – men inn i mellom dette så er det utrolig mange andre ting som også skal være på stell for å prestere optimalt: trene regelmessig (desto mer, desto bedre), spise sunn og næringsrik mat (når man bor på hybel kan dette bli en utfordring), kle seg pent hver dag, vise karisma og spre positiv energi; for å ikke glemme; være den beste versjonen av seg selv, få skjønnhetssøvnen sin (i natt la jeg meg 03:00 fordi jeg hadde ting som ikke var på ´stell´), sette av tid til seg selv, planlegge, og alt som livet skulle by på – det er med andre ord veldig mye som skal holdes på stell, og med 24 timer i døgnet så kan det bli vanskelig å prestere godt på alt; med mindre man skal leke superwoman. Til slutt kan jeg egentlig konludere med at mange av oss setter seg selv i en sperre hvor superwoman er idealet, og dersom et nedtur skjer så dømmer man seg selv ut i uendeligheten.

Grunnen til at jeg tar opp dette nå er fordi jeg har personlig hatt en mini-helvetes-uke fra mandag hvor jeg står opp hver dag til samme tid og vet at jeg må prestere. Jeg må være den beste versjonen av meg selv, jeg må sjekke skolemailen jevnlig, være oppdatert i sosiale medier, pakke min egen matpakke, komme meg på skolen og møte min egen nerve i døra før jeg setter meg og tar eksamen. Dette høres veldig «chill» ut; men man har alltid tanker i hodet om at ting som oftest aldri blir bra nok. Det trenger ikke bare være under eksamensperiodene at jeg føler jeg må prestere; det relateres til alle de 365 dagene som er i året. Selv om dette høres nedlatende ut, så er det sånn er et for mange; og det er på en måte godt å være i et mønster, i en slags rutine, også. Men jeg lurer på en ting, når kan man godta at man ikke trenger å prestere 100 % på alt i livet – og hva betyr det å prestere? Må man få 6 i alle fag for å være regnet som et vellykket menneske, eller kan man få gjennomsnittlige greie karakterer, leve lykkelig, og være et vellykket menneske? Jeg tror det er mange som streber så hardt etter karakterer, treningskropper, shopoholiker-klesskap, solbrun hud, og fest-glade oppdateringer på instagram, at de faktisk glemmer å tenke over hva det betyr å være fornøyd. Midt oppi det hele kan man spørre seg om det alt er verdt det? Jeg tror på driv, jeg elsker at ungdom har ambisjoner og vil steder i livet, men jeg tror også det er viktigst av alt å gjøre ting for sin egen del; ikke klandre seg fast i andres dømmekraft.

Til slutt vil jeg bare si at, dersom du en gang føler at du gjør ditt beste men ikke ´presterer´ bra nok, du kan ikke gjøre noe bedre enn ditt eget beste – og vi har alle ulike faktorer som vi spiller bedre på enn andre. Aksepter at andre gjør ting bra, men at du også gjør det bra – og at det kanskje gjøres bra på ulike ting. Selv om jeg har 5 gjenstående eksamener, så kjenner jeg meg såpass godt at jeg skal unne meg litt fritid; jeg drar på dekknavnskåringa i Larvik på lørdag – og ja, tro det eller ei, jeg gleder meg veldig – for man trenger å puste av og til!

bed-cute-energy-girl-intreur-favim-com-92739

blank space

Taylor har virkelig fått til ting i det siste, ikke minst blitt mer eksklusiv. Alle sangene hennes er fjernet fra spotify, og mye er fjernet på You Tube; jeg er egentlig både for og i mot dette. Jeg støtter at hun fjerner tekstene på You Tube, da det er et gratis medie, men jeg syns det var unødvendig å fjerne alt fra Spotify da folk betaler penger for å ha en konto der. Likevel er det kanskje på tide at en så stor artist sier stopp og faktisk setter høyere verdi på verkene sine.

Hva syns dere om den nye musikkvideoen?

The comfort zone

God kveld, nå kom jeg nettopp hjem fra Oslo hvor jeg har tatt del i en skolerelatert konferanse i går og idag. Jeg går som mange av dere kanskje vet på IB (international baccalaureate) som er en internasjonal linje på privat High School (Vgs). Med dette så har jeg et krav om å delte i noe som heter «CAS», som kan sammenlignes med gym/aktiviteter ved siden av skolen, hvor jeg har mange ulike aktivitieter å velge mellom, som eks. Cooking, Yearbook, Fitness, Film CAS, Creative Writing, Photographing, og lignende. Det jeg har deltatt i hvert år er Yearbook og MUN (Model United Nations)

For de som lurer på hva MUN er (som jeg deltok på i denne helgen) så tilsvarer det å «leke UN» – altså vi har samme prosedyrene som delegater har i kommiteer og debatter hvor alle elever representerer hvert sitt land og finner frem svar på hvordan vi kan løse omfattende problemer; redde verden med andre ord. Denne helgen representerte jeg fks. Kina i en kommite som het «Social Humanitarian and Cultural Commitee» – med dette så måtte jeg ut av komfort sonen min, som mange andre ganger jeg har deltatt på MUN konferanser i løpet av de siste årene.

Av en eller annen grunn så er jeg født med en liten nerve for å snakke i forsamlinger; er det noe jeg er redd for så er det slanger og å snakke «in public» – likevel så hiver jeg meg selv ut der, fordi ingenting føles bedre enn å overvinne sine egne frykter. Grunnen til at jeg velger å snakke om dette i dag er fordi det gikk opp for meg denne helgen at uansett hvor redd du er for noe, så vil du aldri bli kvitt frykten med mindre du kaster deg selv ut i det. Jeg kastet meg selv ut der, på parketten, denne helgen og holdt mange fler taler enn jeg hadde forventet- og for noen er dette en selvfølge, men ikke for meg. Jeg følte meg nesten som en  Kinesisk innbygger der jeg sto og snakket varmt om mine 1.36 billioner innbyggere.

Nylig oppdatert35Nylig oppdatert34

Konklusjon: kast deg selv ut der- spesielt om du frykter å snakke i forsamlinger, fordi til slutt så bilr du en pro, og alle har startet et sted. 

monday «glory»

Bilde tatt 17.10.14 kl. 18.50

 

For en drittdag haha! Jeg elsker hvordan jeg starter innlegget med et bilde av meg selv som smiler for å deretter brette ut om hvordan dagen har vært håpløs. Jeg er ikke så glad i å ta sure bilder; da foretrekker jeg heller å droppe å ta bilde. Dette er nok felles for mange; vi tar bilder i det tidspunktet vi ser gladest ut/ eller nøytral. Grunnen til at jeg har en drittdag er fordi jeg fikk sovet 3.5 timer i natt pga. marertitt fra «orphan black» serien som mamma og jeg har vært helt oppslukt i (anbefaler dere å se den, men da kan dere vente dere mareritt), jeg forsov meg til skolen, og mandagen er den verste dagen på timeplanen min. Det starter 09:00 med dobbeltøkt matte, og ender 16:00 med Biologi. I tillegg til dette; mandag = matshopping-dag; som vil si at jeg må bære alle disse varene til hybelen. Verken jeg eller roomien har lappen. Når det gjelder negativ energi, som dette innlegget booster av, så ønsker jeg heller å trekke meg unna; så dette innlegget blir kun en oppdatering om at jeg fortsatt er i live til tross for dette marerittet, og ser frem i mot et godere og mer givende innlegg i morgen. Hva sier man da? A bad day doesn´t make it a bad life. He-he.

(for et patetsik innlegg)

 

Bilde tatt 17.10.14 kl. 18.50 #2

 

Det er lov til å si man har en kjip dag. Bloggere har en tendens til å kun fremheve det fine & flotte.

Håper likevel alle får en god uke!

livet uten palm springs

IMG_2470-001

Nå skal jeg være ærlig og fortelle om et lite «issue» som oppstår på denne tiden av året. Jeg liker å tenke på ting jeg kan se frem til; og det var med et snev av frustrasjon at jeg la merke til hvor mye av oktober og november som drukner i deadlines. Heldigvis er jobben min som freelancer ved siden av skolen så fleksibel at jeg kan jobbe når jeg vil og fra hvor jeg vil. Det er luksus, det. På samme tid depper jeg i det jeg henger over historieboka og sjekker skolemailen.

Jeg følger profiler på Instargram; folk befinner seg i varme strøk som Bahamas og Palm Springs- flyter på madrasser og drikker smoothies. Det for meg er utfordrende å se; da oktober i Norge er grått og mørkt- også litt koselig da. Med en kakaokopp. Men tenk snart er tredje året over; kan da velge om jeg vil fortsette på skolebenken i.. tja, Cali? Jeg får nøye meg med skolens lyslampe så lenge. (Vi har et rom som heter «heaven» der vi kan oppnå litt mindfullness oppi det hele). Jeg er ikke den eneste som savner sola

Jeg vipper mellom å trykke «unfollow» på de livsnyterne som svømmer med delfiner, slikker sol i villaen sin og spiser raw food frokoster som ligner på blomsterbedd. Samtidig så er bildene fine. Vi Nordmenn får vel innta solen gjennom disse profilene, for solarium ødelegger visst bare helsa.
Tøft å være Nordmann, i allefall for sommerbarn- bah

high-fashion i paris?

Nylig oppdatert21

Jeg må være ærlig å si at jeg har litt vanskelig for å dele dette også da jeg allerede har vært heldig å vinne to andre ting dette året; Hove og Maybelline. Folk må bli litt satt ut; men det er jo egentlig bare gøy. Jeg ser ingen grunn til å ikke prøve dette også, da det går på trend, og ikke festival eller sminke som jeg har vært borti tidligere. Samtidig henger disse tre godt sammen. Jeg hadde aldri meldt meg på en konkurranse om det var to år siden; da ville jeg tenkt;

1. Det er så mange søkere at det er meningsløst å i det hele tatt prøve
2. det er ukomfortabelt å kaste meg selv ut der, i offentligheten
3. folk synes kanksje det er kleint? eller, vennene mine blir kanskje sjalu?

Nå valgte jeg å overse disse tre punktene og heller tenke på at muligheten er der; og jeg har vunnet to ting tidligere; noe som har gjort at jeg tørr å kaste meg selv ut der. I offentligheten. Og yes, jeg vil jo få reise til Paris og lære alt om de nyeste og kommende trendene. Og yes, jeg ønsker å følge med bak kulissene og rapportere derfra; for journalist er jo det jeg vil bli! I tillegg så vil jeg gjøre alt for å booste opp denne bloggen enda mer; nå som jeg har blogget i over tre år. Og yes, jeg kunne godt tenke meg å være offisiell blogger for L´oréal Paris- nå som jeg fikk smaken på å være offisiell blogger for Hove; som desverre gikk konkurs. Dette er jo faktisk veldig artig; disse konkurransene har liksom ikke stoppet etter juni- det bare fortsetter- og jeg bare fortsetter å melde meg på. Jeg er nå i semifinalen og finalistene kunngjøres 13 oktober. Så da sier jeg bare; hvis dere ikke enda er lei av meg. Hvis leserne ønsker meg videre (PS: da lover jeg high-fashion blogging i Paris) i finalen, så stem på meg < HER

my strongest enemy

Sko fra Zara!

Har dere noen gang tenkt over hva dere kunne klart å fylle de to timene du vaste bort per dag på Facebook med? Jeg vet ikke hvor mye jeg sitter på sosiale medier utover en dag, men jeg vet at det er mye- og jeg vet at det er nok. Jeg har en konkuransse med meg selv om å overvinne sosiale medier; når det gjelder bruk av min tid. Jeg skal styre meg unna alt som har med sosiale medier å gjøre når jeg vet at det ikke er givende; og resulterer ikke i annet enn stalking, oppdatering og håpløse snaps. Jeg er bare dønn ærlig; og hvis jeg er den eneste som tør å innrømme at jeg stalker.. så lever jeg i troa om at jeg er den eneste ærlige her på Moder jord.

Det er helt klart bedre å la mobilen ligge på av-modus og se etter noen timer at det faktisk har skjedd noe nytt på feeden. Jeg er lei av at omtrent alle trår til telefonen når de kjeder seg i mer enn et millisekund; generasjonen vår er så ufattelig utålmodige. «Lev i nuet» du liksom; det skriver du ned som en quote på instagram da realiteten er at du faktisk er på sosiale medier i det sekundet du poster det inspirerende sitatet. Likevel er det bedre å pryde profilen sin med motiverende bilder og sitater, enn å poste speilbilder av seg selv og selfies etter selfies. Det er her problemet dukker opp; vi blir alt for opphengte i hva man kan legge ut og hva man ikke kan legge ut, på fks. instagram. Vi streber etter bildet som vil dra til seg nok likes og følgere; og når analyseringen ligger i bakhodet absolutt hele tiden, så tar det mye av tiden. Sosiale medier og psykologien bak det sluker tiden fortere enn du vet ordet av det; det er så utrolig mektig. Jeg vet i alle fall at for å oppnå det man ønsker; karakterer, sosialt liv, god helse, you name it- så er det ikke nødvendig å sitte på rumpa i tre timer for å se om det skjer noe gossip på sosiale medier som bærer på god nyhetsverdi. Jeg håper noen ser hvor jeg kommer fra; det er litt tanker rundt det med «time management» fordi sosiale medier gjør det så utrolig mye vanskeligere til tider; derfor ønsker jeg å være ærlig med hvordan jeg tenker om det, for å kanskje trigge noen av dere til å reflektere over det samme. Det blir kun bedre.!