Jeg leste en artikkel i Det Nye og der sto det:
«Jeg slår opp med ungdomstiden min, for å så bli sammen med voksenlivet»
Det slo meg at jeg forlater Skageraks dører den attende, og har graduation 27 mai. Nå er vi i mars, vi har allerede gått inn i en vårmåned, og jeg er besatt av hva som skal skje etter videregående. Det er urovekkende, spennende, og drømmende tanker. Tanker som «hva skal jeg ha på meg i bursdagen?», «hva skal vi gjøre i gymen?», eller «når er det frist på innleveringen?», er ikke lenger like aktuelle. Derimot er tanker som omhandler studie/yrkesvalg, personlige mål, og veien inn i boligmarkedet sentrale.
Jeg tror at dagens ungdommer har høyere ambisjoner enn noen gang før, jeg tror vi har et mer internasjonal mindset enn noen gang før, men jeg tror også at yrkesvalg ofte er mer basert på hodet, enn på hjertet, og jeg tror at mange stresser litt for mye. Jeg skulle likt å bruke IB kvalifikasjonene mine på en skole i England fordi det ikke er alt for langt hjemmefra, men på samme tid ville en skole i USA gitt meg mer for pengene, sier de. Det er fordeler og ulemper med alt.
På samme tid har norske studenter en gullgruve i lånekassen og gratis utdanning av ypperste kvalitet. Så er det denne reisingen da, en inter-rail tur fra Barcelona til Milano, skiferie i Whistler, eller frivillig arbeid i Ghana hadde kanskje vært noe? Friåret er jo den eneste muligheten man har til å se verden, sier de. Så var det boligmarkedet, da. Å bruke friåret til å jobbe for å så reise er vel ikke smart? Disse pengene må på BSU- kravet til andel for egenkapetalen stiger, sier de.
Hodet mitt er sprengfullt av ideer og visuelle bilder av hvordan hverdagen min kan se ut bare noen måneder i sikte. Jeg spør vennene rundt meg om hva deres planer er. Noen skal rett på NTNU, noen skal gå på anerkjente universiteter & colleges i England og USA, noen skal ha et friår for å jobbe, ta opp fag på Bjørknes, i militæret, eller er uvitende.
Jeg kan plasseres i den siste kategorien ´uvitende´, og det er ganske så frustrerende, men det er også et luksusproblem. Jeg har kommet inn på journalistikk i England, reservert plass for realfag på Bjørknes i Oslo, søkt fast jobb, skole i USA, og militæret. Når jeg nevner dette blir jeg litt flau, fordi det høres ut som at jeg er den største vimsekoppen noensinne. Grunnen er at jeg vil for Guds skyld heller ha plan A, B, C, og D, i stedet for å belage seg på at kun en plan skal funke. Det er skummelt.
En ting skal sies, det er at det finns en tid for alle å slå opp med ungdomstiden for å så gå inn i et bundet og mer seriøst forhold med voksenlivet, og jeg tror det blir vanskelig hvis stress, statusjag, eller foreldres forventinger tar beslutningene for deg. Det er dine kvalifikasjoner, dine ønsker, og ditt liv.