I skrivende stund er det er lyn og tordenvær ut av dimensjoner som jeg aldri har opplevd før. Jeg befinner meg på toppen av et fjell i Taipei, Taiwan. Noen ganger fanger jeg meg selv i å tenke hvordan i alle dager ender jeg stadig vekk opp så langt hjemmefra? I dét jeg tenker på det kommer jeg frem til at det må være en form for nysjerrighet som stadig treffer meg. Norge er et lite land, og jeg har vel aldri heller følt meg til freds ved å være på ett sted for lenge.

Jeg søker stadig etter nye utfordringer og opplevelser som jeg senere kan se tilbake på med fascinasjon og glede. Jeg tror ikke jeg er den eneste som befinner meg i dette scenarioet, å ville reise ut og ikke binde seg til hjemstedet for alltid. Nysjerrigheten er et verktøy jeg aldri kommer til å legge fra meg, fordi selv om Taipei, Taiwan er ufattelig annerledes enn Norge, så vil nysjerrigheten fortsette å dra meg til nye steder.

Hvordan er mitt hjemsted i Norge (Sverige kan jeg også dra inn her, men fokusrer på Telemark nå) annerledes enn Taiwan? Svaret er på ufattelige mange måter. Det er ikke bare naturen som stikker seg ut, men det er levesettet til menneskene her, kulturen, normene, maten, for å ikke snakke om språket.

Det er temperaturen, utendørs er det tropisk og like klamt som Drammensbadet, mens innendørs kan en fryse, altså motsatt fra i Norge. En drikker ikke kaldt vann, men lunket vann her i Taiwan. En starter ikke å lese boken forfra, men bakfra. En har ikke alfabet, men ulike tegn. Mange ting er altså motsatt i Taiwan. Så ja, det er annerledes, men det er også så utorlig fascinerende. Kulturesjokkene kommer krypende opp skulderen stadig vekk, men nysjerrigheten lar lysten på å reise forbli.

Telemark, Norge

Taipei, Taiwan