Jeg sitter nå med nydusjet hår, etter å ha tatt en 30min soltime (som sattes utrolig stor pris på) og ønsker egentlig bare å pakke meg inn i dyna og sove. Faktumet er at jeg går IB, et system som ofte gir oss dårlig samvittighet dersom ikke tiden brukes på best mulig måte- dvs. i stedet for å legge seg nå så bør jeg pakke meg inn i historieboka og lese om Stalin i stedet. Jeg er ferdig med 6 eksamener så langt (startet på mandag), og har til sammen elleve, hvor historie og norsk gjenstår. Testene er delt opp i to og tre deler, fordelt på ulike dager, noe som gjør det veldig instenst over en mer eller mindre lang periode (to uker). Jeg kom til å tenke på her om dagen hvordan en ungdom på 18 skal klare å strekke til på alle ulike arenaer; og da referer jeg til karakterer på skolen, tid til venner og sosiale sammenkomster, familietid – men inn i mellom dette så er det utrolig mange andre ting som også skal være på stell for å prestere optimalt: trene regelmessig (desto mer, desto bedre), spise sunn og næringsrik mat (når man bor på hybel kan dette bli en utfordring), kle seg pent hver dag, vise karisma og spre positiv energi; for å ikke glemme; være den beste versjonen av seg selv, få skjønnhetssøvnen sin (i natt la jeg meg 03:00 fordi jeg hadde ting som ikke var på ´stell´), sette av tid til seg selv, planlegge, og alt som livet skulle by på – det er med andre ord veldig mye som skal holdes på stell, og med 24 timer i døgnet så kan det bli vanskelig å prestere godt på alt; med mindre man skal leke superwoman. Til slutt kan jeg egentlig konludere med at mange av oss setter seg selv i en sperre hvor superwoman er idealet, og dersom et nedtur skjer så dømmer man seg selv ut i uendeligheten.
Grunnen til at jeg tar opp dette nå er fordi jeg har personlig hatt en mini-helvetes-uke fra mandag hvor jeg står opp hver dag til samme tid og vet at jeg må prestere. Jeg må være den beste versjonen av meg selv, jeg må sjekke skolemailen jevnlig, være oppdatert i sosiale medier, pakke min egen matpakke, komme meg på skolen og møte min egen nerve i døra før jeg setter meg og tar eksamen. Dette høres veldig «chill» ut; men man har alltid tanker i hodet om at ting som oftest aldri blir bra nok. Det trenger ikke bare være under eksamensperiodene at jeg føler jeg må prestere; det relateres til alle de 365 dagene som er i året. Selv om dette høres nedlatende ut, så er det sånn er et for mange; og det er på en måte godt å være i et mønster, i en slags rutine, også. Men jeg lurer på en ting, når kan man godta at man ikke trenger å prestere 100 % på alt i livet – og hva betyr det å prestere? Må man få 6 i alle fag for å være regnet som et vellykket menneske, eller kan man få gjennomsnittlige greie karakterer, leve lykkelig, og være et vellykket menneske? Jeg tror det er mange som streber så hardt etter karakterer, treningskropper, shopoholiker-klesskap, solbrun hud, og fest-glade oppdateringer på instagram, at de faktisk glemmer å tenke over hva det betyr å være fornøyd. Midt oppi det hele kan man spørre seg om det alt er verdt det? Jeg tror på driv, jeg elsker at ungdom har ambisjoner og vil steder i livet, men jeg tror også det er viktigst av alt å gjøre ting for sin egen del; ikke klandre seg fast i andres dømmekraft.
Til slutt vil jeg bare si at, dersom du en gang føler at du gjør ditt beste men ikke ´presterer´ bra nok, du kan ikke gjøre noe bedre enn ditt eget beste – og vi har alle ulike faktorer som vi spiller bedre på enn andre. Aksepter at andre gjør ting bra, men at du også gjør det bra – og at det kanskje gjøres bra på ulike ting. Selv om jeg har 5 gjenstående eksamener, så kjenner jeg meg såpass godt at jeg skal unne meg litt fritid; jeg drar på dekknavnskåringa i Larvik på lørdag – og ja, tro det eller ei, jeg gleder meg veldig – for man trenger å puste av og til!
